Aug 22, 2025

– Slik som det er nå, så er gründermiljøene blitt en politisk kasteball. Det er ikke stabilt. Ordene tilhører investor og styreproff Thomas Falck. Han har etter hvert lang erfaring fra norsk næringsliv, blant annet som styreleder i Investinor fra 2014 til 2021, og har sett fra innsiden hvordan politiske stemningsbølger slår inn over de statlige verktøyene som skal bygge fremtidens bedrifter. – Slik som det er nå, så er gründermiljøene blitt en politisk kasteball. Det er ikke stabilt. Ordene tilhører investor og styreproff Thomas Falck. Han har etter hvert lang erfaring fra norsk næringsliv, blant annet som styreleder i Investinor fra 2014 til 2021, og har sett fra innsiden hvordan politiske stemningsbølger slår inn over de statlige verktøyene som skal bygge fremtidens bedrifter. Nå mener han tiden er inne for et dramatisk grep. – Man burde ha slått sammen Investinor, Nysnø og Argentum, og satt organisasjonene og kapitalen inn i en stiftelse, sier Falck til Shifter. Et hjertesukk over prioriteringene Falck mener det er en fundamental ubalanse i hvordan Norge bruker penger på innovasjon. Han ramser opp tall som tegner et dystert bilde for den kommersielle fasen av nyskaping: 49 milliarder kroner går til forskning og utvikling over statsbudsjettet. 8-9 milliarder kroner kanaliseres gjennom Enova for å stimulere grønn omstilling. 5,5 milliarder kroner går til Innovasjon Norges brede innovasjonsarbeid. Kontrasten til startup-støtten er brutal, ifølge investoren. – Samlet tilførsel til Investinor og Nysnø i 2025 var 8,4 millioner kroner. Det sier noe om prioriteringene våre, og jeg spør meg om de er riktige, sier Falck. Han kaller det et hjertesukk. – Vi investerer veldig mye i forskning og utvikling, men fryktelig lite i det å bygge og spille opp ny næringsvirksomhet. Vi henter ikke ut gevinstene ved å kapitalisere opp innovasjonene og dermed beholde mer av verdiskapningen i Norge. Han peker på enkeltbevilgninger som illustrerer poenget. Selskapet Wind Catching Systems, som utvikler en ny løsning for havvind, fikk nylig en tildeling på 1,2 milliarder kroner via Enova. – Det er uendelig mye mer enn den samlede tilførselen til Investinor og Nysnø for inneværende år. Pengene finnes, men vi bruker de store pengene på ting som er politisk populært, mens de dedikerte risikokapitalaktørene blir politiske kasteballer. Det er ikke heldig. Løsningen: En uavhengig pengemaskin Falcks løsning er å fjerne hele apparatet fra de årlige budsjettforhandlingene og den politiske vilkårligheten. Ved å slå sammen de tre statlige aktørene under en stiftelse, ser han for seg en samlet balanse på 35-40 milliarder kroner. – Hvis den årlig gir et sted omkring 10 prosent avkastning, så er det 3,5 - 4 milliarder som i prinsippet kunne reinvesteres hvert år og over tid. 4 milliarder tilført sektoren per år, uten at det går over statsbudsjettet, er jo et betydelig løft og gir jo en betydelig stabilitet, forklarer han. Fordelen med en stiftelse er nettopp den langsiktige stabiliteten. – Når du per definisjon setter opp en stiftelse, så overlater du egentlig forvaltningen til noen andre. Da er makten og vilkårligheten borte, og man vet hvilke rammer som gjelder. Det ville gitt nyskapningsagendaen en helt annen ro, sier Falck som ser for seg at stiftelsen vil få et mandat å jobbe ut fra og styrke det private kapitalmarkedet gjennom blant annet fond-i-fond-investeringer. – Fond-i-fond-strategien løftes jo frem overalt for tiden, og det er bra, men for meg kan stiftelsen gjerne investere direkte også, sier han. «Hardcore kommersielt» styre For å unngå at politikken siver inn bakveien, er Falck krystallklar på hvem som bør styre en slik gigantstiftelse. – Jeg ville pekt på industribyggere som Karl-Christian Agerup, Bente Solli, Birger Magnus, Benedicte Fasmer, Birger Steen, Hilde Midthjell, Bjarne Lie, Geir Førre eller Bjørn Rune Gjelsten. Den type folk som har «been around and done it». Folk som har vært med å bygge norsk næringsliv, gått på noen smeller, gjort seg erfaringer og bygget globale nettverk, sier han. Han understreker at poenget er å unngå politikere i beslutningene. Styret skal være uavhengig og profesjonelt. – Et sånt styre skal være ganske hardcore kommersielt. Det bør være veldig klare forventninger om å levere, og svak resultatoppnåelse må få konsekvenser. Men man hadde sluppet disse jevnlige stemningsbølgene som slår inn. Han ser for seg at stiftelsen kan hente inspirasjon fra utlandet. – I Danmark har du stiftelsene bak Novo Nordisk og Carlsberg, og man kan også trekke lærdom fra Wallenberg-systemet i Sverige. Der har du et grunnfjell som er stabilt og tenker langsiktig rundt forskning, utvikling og kommersialisering. Vil styrke hele økosystemet Ustabiliteten rundt de statlige aktørene får i dag store konsekvenser, mener Falck. Han forteller at Investinor, mens han var styreleder, ble forsøkt nedlagt et par ganger. – Det gjør det vanskelig å planlegge og legge en god strategi. Det blir også vanskelig å tiltrekke seg og beholde de aller beste. Du skal være ganske tøff for å søke en jobb et sted hvor du kan bli forsøkt lagt ned to ganger i en stortingsperiode, sier han. Med en stabil og slagkraftig stiftelse tror han effektene vil forplante seg i hele det norske kapitalmarkedet. – For det første ville det gjort disse aktørene mer attraktive som arbeidsgivere og medinvestorer. Over tid ville det bidra til å katalysere flere vekstbedrifter som ble holdt lenger på norske hender. Noen av dem ville også kunne gått på børs. Jeg kan ikke se at økt stabilitet og bedre rammevilkår på noe vis ville vært skadelig, sier Falck. Han mener en slik stiftelse, stor og sterk nok til å gi synlighet og ta grep internasjonalt, endelig ville gitt den sårbare, tidlige fasen av norsk næringsutvikling den forutsigbarheten den trenger for å lykkes. – Det som har skjedd nå, er at man undergraver langsiktigheten i den skjøreste og mest sårbare fasen av næringsutvikling. En stiftelse ville opphevet de politiske stormkastene.